[skole1] fra første til fjerde klasse og fra femte til niende klasse på [skole2] i X. Fra 1993 til 1994, da A var 16 til 17 år, gikk hun et år på [skole3] Folkehøgskule.

A arbeider i dag full stilling som pedagogisk leder i Y barnehage og har også vært styrerassistent i perioder, senest to måneder høsten 2015.

A har forklart at faren var alkoholiker og voldelig da hun vokste opp. Da hun gikk på barneskolen, oppsøkte hun gjentatte ganger skolehelsetjenesten for å få hjelp for sine problemer.

I juni 1987 ble A henvist til PPT-tjenesten på grunn av problemer med lesing og skriving. Det første journalnotatet som er fremlagt i saken fra skolehelsetjenesten er fra 20. november 1987 da A var 10 år og gikk i fjerde klasse. Det fremgår av journalnotat som er skrevet av skolelege C:

A kommer på grunn av magesmerter. Spesielt om morgenen og etter skole fordi foreldrene krangler. A sier at faren drikker og kjefter på moren og henne. Snakker om skilsmisse. Faren ellers ikke voldsom. Av og til besøk av «annen mann» som heter Rune og som går på hasj og drikker. Krangler ofte med faren. Far arbeider ikke. Mor skal begynne på — i jobb.

Det fremgår videre i et journalnotat fra 15. april 1988:
Forteller selv at far drikker og mor jobber på –.

Av et annet journalnotat fra april 1988 fremgår:
… bekymret for A, da hun også har diare i perioder. Tilstår etylmisbruk hos far, men ikke ubehagelig mot barna. A spiser mye søtsaker.

Det er også dokumentert følgende to notater fra høsten 92, vinter/vår 93 og juni 93 skrevet av D, som var helsesøster på skolen:

Mange samtaler om hjemmeforhold og angst for faren som terroriserer nesten daglig. Kontakt PPT. Flere tverrfaglige møter. Anmeldelse av far. Søkt Folkehøgskole for å komme vekk fra byen. Vanskelig for å løsrive seg fra miljø på [skole1]-Aktivitetshus. Natur Ungdom. Mor ønsker å ha A hjemme. Mor kommer i lojalitetskonflikt.

Tidligere helsesøster og psykiatrisk sykepleier D skrev også en rapport 25. januar 1993. I rapporten som et registrert mottatt i X kommune 8. juni 1993, fremgår:
A er en jente med mange ressurser, sterk selvbevissthet og vilje. Hun har til nå greid seg overraskende bra til tross for urolige og vanskelige hjemmeforhold, p.g.a. far som drikker og blir voldelig. Dette begynte da A var 7-8 år gammel, og hun kan fortelle om mange situasjoner, og stadige trusler, både mot henne selv, og mot mor. Foreldrene er separert feb. 1992, men far har kommet inn i huset og plaget A og mor ved flere anledninger siden.

A har et nettverk som består av gode venner i et godt miljø. Hun er aktivt engasjert teater, gitarspill og Natur- og Ungdom. Dette gir henne noe meningsfylt å bruke fritiden sin på.

Mor jobber som nattevakt, derfor er A mye alene om nettene. Hun har ofte blitt forstyrret av far, som har ødelagt nattesøvnen hennes. Dette, sammen med direkte forstyrrelser i lekselesing har gjort sitt til at As skoleprestasjoner ikke er så bra som de kunne vært under normale forhold. Hun er svært fortvilet over dette, og vil ut av den vanskelige livssituasjonen. Hun får ofte konsentrasjonsproblemer og angst.

A har ved flere anledninger oppsøkt helsesøster på skolen for å snakke om sine frustrasjoner og problemer. Hun er innforstått med, og enig i at denne rapporten skrives. Det samme er mor.

Den 12. mai 1993 anmeldte A sin far for legemsfornærmelse begått 11. mai 1993. Anmeldelsen er siden henlagt av politiet. Da anmeldelsen ble inngitt, hadde A nylig fylt 16 år. 13. mai 1993 sendte Barnevernsvakten ved X politikammer en bekymringsmelding til Barnevernet på bakgrunn av anmeldelsen, vedørende mistanke om grov vold. I vurderingen i meldingen fremgår det:

A forteller at hun ikke vil ha noe mer med far å gjøre. Hun tror ikke at mor kan beskytte henne mot far. Etter min mening trenger A hjelp for å kunne beskytte seg mot fars mishandling. Etter hva hun selv sier har hun eller skal hun begynne med samtaler hos E på PPT kontoret. Det er mulig at dette er nok?

Det er også fremlagt journalnotater fra barnevernet for perioden 25. mai til 20. august 1993. De fleste notatene er skrevet av F som var saksbehandler i barneverntjenesten. Det fremgår av journalen at første møte i saken ble holdt 24. mai 1993. Det fremgår av notatene at barnevernet tok kontakt med helsesøster D som fortalte at A hadde vært fysisk og psykisk mishandlet av sin far i mange år. A hadde også hatt kontakt med psykologspesialist E i PPT-tjenesten. Det fremgår videre at både helsesøster D og psykolog E, mente at A trengte psykiatrisk behandling, og at hun hadde suicidaltanker. Det fremgår videre at A fortalte at faren i årevis hadde sagt at han skulle drepe henne, kaste henne utfor [bro], og at han «ville binde stener om bena hennes slik at hun synker raskt». I journalnotat fra 8. august 1993 fremgår det:

A har endret seg siden uttalelsen fra helsesøster ble skrevet 25.01.93. Det står blant annet der at hun har store konsentrasjonsproblemer og angst. Redegjør for rektor at etter hun meldte saken og andre forhold har hun mindre angst og konsentrasjonsproblemer det siste året. Hun noterer seg dette og sier at de ikke har hatt møte i styret ennå og at opptak vil skje neste uke og at hun da vil få svar. På spørsmål om hun vil trenge spesiell oppfølging og på særskilt grunnlag, så svarer A at hun vil bli tatt opp på normal måte.

Det siste som fremgår av journalen er at A 20. august 1993 fortalte at hun hadde fått skoleplass på [skole3] Folkehøgskole og skulle reise dit 1. september. 30. april 1995 fylte A 18 år. Som det fremgår over gikk A på folkehøyskolen skoleåret 1993-1994.

Det er fremlagt en omfattende legejournal fra februar 1997 til oktober 2010 fra As besøk hos As fastlege B. I journalen fremgår det at A har slitt med angst og blandet med andre psykiske symptomer.

A har fått to barn, født i 1997 og i 2004. Hun har også vært besøkshjem og fostermor for to gutter som er født i 1987 og 1989 i perioden fra 1999 til 2008. A startet på deltidsutdannelsen som førskolelærer i 2002 da hun var 25 år, og var ferdig utdannet våren 2006 da hun var 29 år.

I tillegg til arbeidet i barnehagen har A vært meddommer i Fredrikstad tingrett fra 2004 og i hvert fall frem til 2014. Hun er fagorganisert i Utdanningsforbundet og har vært tillitsvalgt i flere år. Deet fremgår også at det ikke finnes referater fra møter som helsesøster skriver at hun hadde med skolen for å orientere om As livssituasjon.

I desember 2011 sendte As fastlege B en henvisning til Sykehuset Østfold med forespørsel om behandling av A. Grunnlaget for søknaden var at A hadde vokst opp med en far som var alkoholiker. A gikk etter dette til behandling ved Sykehuset Østfold for de problemer hun hadde. Det fremgår av den sakkyndige erklæringen for tingretten fra 3. oktober 2014 på side 14 at A begynte hos psykologspesialist Hilde Kobberdal ved sosialmedisinsk poliklinikk for «snaut tre år siden», og at psykolog Kobberdal da ba henne fremskaffe dokumentasjon fra skole og helsestasjon. Det fremgår videre at A hadde hatt mange samtaler med psykolog E ved PPT-tjenesten, men at journalnotater ikke fantes.

I april 2012 kontaktet A X kommune og ba om kopi av sine papirer frem til hun fylte 18 år.

A kontaktet også B og ba om en legeerklæring som ble skrevet 19. oktober 2012. Det fremgår av erklær B har vært As fastlege siden 1997. B skriver at A hele tiden har tiden vært «åpen om sin vanskelige barndom og om sine problemer i den forbindelse, men hun har ikke latt seg knekke av dem». Videre fremgår det av erklæringen at hun «har hatt et travelt liv med egne barn og fosterbarn», og at hennes «traumatiske barndomsopplevelser hadde igjen begynt å plage henne i uttalt grad. Som alkoholikerbarn ble hun derfor henvist til samtalebehandling ved SMP hvor hun har fått god hjelp».

Sommeren 2012 tok A kontakt med advokat Dennis Brorstrøm som fikk fullmakt til å innhente alle dokumenter fra det offentlige som gjaldt hennes oppvekst. 10. oktober samme år skrev advokat Brorstrøm til X kommune med spørsmål om erstatningsansvar på grunn av passivitet fra barnevernets side. Partene har avtalt at foreldelse er suspendert fra dette tidspunkt.

A hevder skaden hun har fått kunne vært unngått om barneverntjenesten hadde grepet inn og sørget for at hun fikk adekvat hjelp.

Den 25. februar 2014 reiste advokat Dennis Brorstrøm søksmål mot X kommune på vegne av A. Han nedla påstand om erstatning i saken, og det ble anført at kommunen var ansvarlig for skaden, som er påført A i perioden fra 1984 til 1995.

Advokat Park Bråthen innga tilsvar på vegne av X kommune 27. mars 2014 med påstand om

frifinnelse.

I forbindelse med saken i Fredrikstad tingrett ble overlege, spesialist i barne- og ungdomspsykiatri Jorunn Thue-Hansen oppnevnt som sakkyndig i saken. Overlege Thue-Hansen avga sakkyndig erklæring 3. oktober 2014 med slik konklusjon:

A er påført psykisk skade som tilfredsstiller kriteriene for ICD 10 diagnosen F 43.1 Posttraumatisk stresslidelse, som overveiende sannsynlig har sammenheng med traumatiske oppvekstforhold preget av vold og alkoholmisbruk. Hun vurderes å være påført skade av medisinsk art som i dag tilsvarer en invaliditetsgrad på 25%. De psykiske skadene gir betydelig redusert livskvalitet og hemmer hennes livsutfoldelse.

Fredrikstad tingrett avsa 3. mars 2015 dom med slik domsslutning:

1. X kommune frifinnes.

2. Hver av partene bærer egne saksomkostninger.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. I planmøte i saken 8. juni 2015 var partene enige om at saken burde deles slik at lagmannsretten først skal ta stilling til spørsmålet om kravet fra A er foreldet slik tingretten kom til. Ankeforhandling er holdt 2. desember 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte med sin prosessfullmektig og forklarte seg. Pensjonert barnevernsfullmektig Torill Sakken Olsen møtte som partsrepresentant for X kommune. Det ble avhørt to vitner. Bevisføringen for øvrig fremgår av rettsboken.

Ankende part A, har i hovedsak anført:

Fristen for foreldelse ble avbrutt ved brevet som ble sendt til X kommune 10. oktober 2012, og kravet er ikke foreldet.

Krav om erstatning for personskade har meget stor betydning for dem det gjelder, og man bør generelt være tilbakeholdne med å konstatere foreldelse i personskadesaker.

Begrunnelsen for foreldelsesreglene er mulighetene for bevissikring, og at den kravet rettes mot etter en viss tid kan legge en sak bak seg. Disse hensynene slår ikke til i denne saken fordi det foreligger tidsnær dokumentasjon og forklaringer fra personer som var aktive da skaden ble påført. I dette tilfellet dreier det seg om en sak hvor A er påført personskade med livslang skade til følge. X kommune hadde ressursene til å gjøre noe med dette, og det bør stilles strenge krav til det offentlige i en sak som denne. Det er viktig at domstolene ikke stiller for høye skranker for at den private part skal få sin rett.

Ved vurderingen av spørsmålet om kravet er foreldet, må man ta utgangspunkt i bestemmelsen i foreldelsesloven § 9 nr 1. Foreldelsesfristen er tre år fra det tidspunkt den skadelidte fikk eller burde skaffet seg kunnskap om skaden og den ansvarlige. Det bestrides ikke at A fra 18-årsalderen har vært klar over at hun var påført en skade, men det bestrides at hun var klar over at kommunen kunne være ansvarlige. Loven har et subjektivt utgangspunkt for foreldelsesfristen som knytter seg til skadelidtes kunnskap og undersøkelsesplikten.

Det ledende syn i rettspraksis er at foreldelsesfristen begynner å løpe når skadelidte har slike opplysninger at hun tross uvisshet om utfallet, har en rimelig grunn til å få ansvarsforholdet prøvd, jf Rt-1960-748. Spørsmålet er når det på grunn av skadeutvikling og en forsvarlig vurdering er rimelig grunn til å gå til sak, jf Rt-1982-588. I denne saken er det avgjørende hva som fremgår av dokumentene. Det springende punkt er hva som ligger i aktsomhetskravet som stilles til A.

I avgjørelsen i Rt-1994-190 ble det lagt til grunn at man ikke med rimelighet kunne kreve at parten skulle foretatt seg mer for å avklare en årsakssammenheng. Det fremgår av flere avgjørelser fra Høyesterett at aktsomhetskravet ikke synes særlig strengt i saker om personskadeerstatning, jf avgjørelser i Rt-1967-1182 og Rt-1992-603.

I denne saken har det ikke vært konkret foranledning for A til å saksøke kommunen før hun våren 2012 fikk innhentet dokumentasjon i saken. Før dette var det ikke noe som pekte på kommunen som den ansvarlige. Dokumentasjonen ble innhentet etter initiativ fra psykolog Kobberdal, og A kontaktet advokat sommeren 2012.

Etter de opplysningene kommunen fikk gjennom As kontakt med skole, skolehelsetjenesten og PPT kontoret, skulle kommunen ha reagert. Dette kunne vært i form av å sette hjemmet under tilsyn, oppnevne tilsynsfører eller støttekontakt, og eller foreta hjemmebesøk. Etter samtaler med A i hele 1992 skrev helsesøster D først i januar 1993 brev til barnevernet.

Det er ikke riktig som det er lagt til grunn i tingrettens dom på side 10 at A i lang tid hadde «helt fra skoletiden, bebreidet skolen og barneverntjenesten for manglende hjelp til henne og moren». Det er heller ikke riktig som det fremgår på side 10 i tredje hele avsnitt at «A må også ha visst at det fantes dokumentasjon om henne». Videre er det tingretten skriver om betydningen av at hun var ferdig førskolelærer, var godt kjent med skolens dokumentasjon, og at det var nærliggende at det også fantes dokumentasjon om hennes egen skolegang ikke riktig. Dette bygger på rene spekulasjoner fra tingrettens side.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Saken fremmes til videre behandling.

2. Spørsmålet om sakskostnader utsettes inntil hovedsaken er avgjort.

Ankemotparten, X kommune, har i hovedtrekk anført:

Det aksepteres at A er påført en skade; PTSD som diagnostisert av den rettsoppnevnte sakkyndige for tingretten, psykiater Jorunn Thue Hansen. Det er heller ikke bestridt at diagnosen med overveiende grad av sannsynlighet har sammenheng med traumatiske oppvekstforhold som Thue Hansen konkluderer med i erklæringen.

Erstatningskravet er imidlertid for sent fremsatt og er foreldet.

Det anførte rettslige grunnlaget for foreldelse er foreldelsesloven § 9 nr 1 som fastsetter at fristen for foreldelse er tre år, og at fristen begynner å løpe når den skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Fristen for foreldelse ble avbrutt 10. oktober 2012 da partene avtalte at fristen for et eventuelt krav var avbrutt. Det avgjørende er om A hadde kunnskap eller burde skaffet seg kunnskap om skaden og den ansvarlige før 10. oktober 2009. Hvis foreldelse har begynt å løpe før dette tidspunktet, er hele kravet fra A foreldet.

Tidsforløpet er sentralt i foreldelseslæren. Jo lenger tid som går, dess mindre legitimt og beskyttelsesverdig er fordringshavernes rett til oppfyllelse, jf blant annet Forledelse av fordringer, 3. utgave 2010-Anne Cathrine Røed side 40 mv. side 50 følgende, side 311-312 og side 320 følgende.

Skadelidte har en viss undersøkelsesplikt. Grunnen til at A ikke har tatt tak i saken tidligere, er at hun ikke visste at det fantes dokumentasjon. Hadde A innhentet dokumentasjonen tidligere, ville hun fått samme reaksjon. A må ha vært klar over at hun var påført skade fra 18-årsalderen på grunn av forholdene under oppveksten. A er en ressurssterk person. Hun har både har vært fostermor for to barn, meddommer i Fredrikstad tingrett, har jobbet med barn hele livet og har vært tillitsvalgt.

At hun ikke har visst at det forelå dokumentasjon, er på nevnte bakgrunn ikke troverdig. A burde uansett ha undersøkt dette. Om hun ikke har orket dette fordi det kunne være psykisk belastende, kan ikke være avgjørende for spørsmålet om foreldelse.

A har visst om skaden i mange år, og skulle tatt opp saken langt tidligere. Foreldelsesfristen begynte å løpe flere år før 2009.

Det følger av juridisk teori og rettspraksis at kravet er foreldet, jf blant annet Frostating lagmannsretts dom LF-2007-186581 og Hålogaland lagmannsretts dommer LH-2005-9922 og RG-2005-1307.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. X kommune tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten er som tingretten kommet til at kravet er foreldet.

Det følger av foreldelsesloven § 9 nr 1 at:

Krav på skadeserstatning eller oppreisning foreldes etter 3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige.

Lagmannsretten viser til boken Foreldelse av fordringer som nevnt over, hvor det på side 320-321 fremgår:

For at en skadelidt skal kunne få gjennomslag for at foreldelsesfristen ikke er begynt å løpe, er det således ikke nok å bevise at hun eller han var uvitende om de forhold som utløser fristen. Skadelidte må heller ikke kunne bebreides for den manglende kunnskap.

…

Det er usikkert hvilke krav som stilles til skadelidtes undersøkelsesplikt. Forarbeidene gir en viss veiledning. Der fremgår det at «Det bør være tilstrekkelig at skadelidte har fått kunnskap om slike omstendigheter at det vil være naturlig for ham å undersøke om skade er lidt og om hvem som er ansvarlig for den, forutsatt en slik undersøkelse kan føre frem uten urimelig besvær». Dette syn er fulgt opp i Rt-1994-190 … .

Innledningsvis bemerkes at foreldelsesfristen etter avtale mellom partene er avbrutt 10. oktober 2012. Da foreldelsesfristen er tre år, er spørsmålet derfor hvilken kunnskap A hadde eller burde hatt før 10. oktober 2009. A har erkjent at hun fra 18 års alderen det vil si fra 1994/1995, var klar over at hun var påført en skade, men anfører at hun ikke hadde tilstrekkelig kunnskap om at kommunen var ansvarlige.

Psykiater Thue Hansen forklarte at skaden hun mener at A har fått begynte å realisere seg da hun var om lag syv år og bygget seg opp frem til hun var 18 år. Skaden er påført på grunn av gjentatte traumer i denne perioden. Symptomene hun har fått har vist seg frem til i dag.

A har også erkjent at hun før 10. oktober 2009 hadde kunnskap om at skaden hun var påført hadde påført henne et økonomisk tap. Lagmannsretten legger til grunn at A visste om skaden i lang tid for 2009. Hun må også ha forstått at skaden hadde påført henne et økonomisk tap på grunn av forsinket utdanning. Hun var ikke utdannet som førskolelærer før i 2006 da hun var 29 år.

Det avgjørende spørsmålet i saken er følgelig om når A hadde tilstrekkelig kunnskap om eller burde skaffet seg tilstrekkelig kunnskap om at X kommune kunne være medansvarlig for skaden hun mener å være påført.

A har forklart at hun ikke var klar over at X kommune kunne være medansvarlig før hun startet behandling på sykehuset Østfold ved årsskiftet 2011/2012. Lagmannsretten stiller spørsmål ved om dette kan være riktig, men mener uansett at A burde hatt kunnskap om dette tidligere.

Det er på det rene at A i de første ni skoleårene var i gjentatt kontakt med skolehelsetjenesten og lærerne om de problemer hun hadde hjemme på grunn av farens alkoholmisbruk. Som det fremgår over oppsøkte A allerede da hun gikk i fjerde klasse skolelegen på grunn av problemene hjemme. Når det gjelder hennes egen erindring av dette, viser lagmannsretten til det hun skrev i notatet «Mitt Liv» etter at hun startet behandlingen på Østfold sykehus. Det fremgår der at:

Jeg har alltid vært veldig åpen om dette og snakka med alle som ville lytte, (tenker selv at dette var et rop om hjelp). Så lærerne mine visste helt klart om dette, … .

I 2004 hadde Blå Kors TV aksjon, jeg tror at det skjedde mye med meg da, fikk mye angst og orket ikke se TV. Det gikk vel opp for meg da at det er ikke sånn det skal være. …

Det var også psykologen som ba meg om å innhente alle opplysningene, og når jeg leser de og ser det som jeg hele tiden har visst, at jeg roper om hjelp og at alle (skole og helsesøster og familie) dysser det ned og lukker øya blir jeg veldig skremt/opprørt.

At A har hatt kontakt med skolehelsetjenesten ved flere anledninger, fremgår også av journalnotatene fra april 1988 til 1993 som sitert ovenfor, fra skolelegen og helsesøster. Lagmannsretten viser også til rapporten som helsesøster D skrev 25. januar 1993. Rapporten ble sendt X kommune etter at A anmeldte sin far i mai 1993, jf over. Anmeldelsen førte til at politiet sendte en bekymringsmelding til barnevernet.

Det fremgår også at A har hatt omfattende kontakt med barnevernet fra mai til august 1993 da hun kom inn på [skole3] Folkehøgskole i 1993. Hun var da 16 år. A har også forklart at hun hadde mange samtaler med psykolog E, men at journalnotater ikke har vært å finne.

Lagmannsretten bemerker at A har vært kjent med denne kontakten hun selv har hatt og tatt initiativ til. De opplysningene hun selv har gitt i møtene, i alle fall fra hun var rundt 16 år, må hun i det vesentlige vært klar over, jf også det hun skrev i «Mitt liv».

Ved vurderingen av As aktsomhetsplikt har lagmannsretten sett hen til at A til tross for den skaden hun er påført, gjennomførte førskoleutdannelse i 2006 da hun var 29 år. Etter dette har A hatt arbeid i barnehage. A har selv forklart at hun mens hun har arbeidet i barnehage, har meldt fra til barnevernet flere ganger vedrørende mistanke om omsorgssvikt i familier. Lagmannsretten viser også til at A har vært meddommer i Fredrikstad tingrett i flere år fra 2004. Dette må ha gitt henne økt innsikt i hvordan samfunnet fungerer.

På grunn av hennes egen utdannelse, arbeidet i barnehage og som besøks- og fosterhjem i regi av barneverntjenesten, må A ha vært klar over at skolene hun hadde gått på hadde dokumentasjon som kunne være relevant i saken. Hun har også visst om barnevernets undersøkelsessak før hun reiste på folkehøyskolen, og må ha visst at det fantes dokumentasjon fra denne saken. At det ikke foreligger spesifikk dokumentasjon fra hennes samtaler med psykolog E eller fra samtaler med helsesøster, endrer ikke lagmannsrettens vurdering. Lagmannsretten mener således at hun burde fremskaffet dokumentasjon tidligere. Under enhver omstendighet kan ikke lagmannsretten se at A først etter at hun mottok dokumentene skjønte at kommunen kunne være medansvarlig for skaden.

A har forklart at hun ble «sjokkert» da hun leste i notatet fra 8. juni 1993 om sine suicidaltanker, og om at både helsesøster D og psykolog E mente at hun hadde suicidaltanker og trengte psykiatrisk behandling. Lagmannsretten viser til at disse vurderingene nødvendigvis må ha bygget på det A selv fortalte dem. At hun ikke tidligere var klar over denne bekymringen, og at de la hennes forklaring til grunn, kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke være avgjørende.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at A i hvert fall da hun var ferdig utdannet i 2006, hadde en oppfordring til å vurdere søksmål. Lagmannsretten kan ikke se at hun hadde grunn til å vente med å innhente dokumentasjon for å kunne vurdere om hun skulle reise søksmål. Når hun ikke foretok seg noe før årsskiftet 2011/2012, har hun ventet for lenge, og kravet er foreldet.

Etter dette har As anke ikke ført frem.

X kommune har vunnet saken for lagmannsretten og har krav på å få dekket sine sakskostnader, jf tvisteloven § 20-2 første ledd. Lagmannsretten har vurdert om A kan fritas fra erstatningsansvar helt eller delvis etter bestemmelsen i § 20-2 tredje ledd. Lagmannsretten har vurdert unntaksbestemmelsen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd, herunder om det foreligger slike tungtveiende grunner som gir grunnlag for dette. Lagmannsretten har ikke funnet at saken er tvilsom eller at det var god grunn til å få saken prøvd for lagmannsretten. Heller ikke foreligger det slike tungtveiende grunner som er en forutsetning for at det kan gjøres unntak fra hovedregelen.

Advokat Park Bråthen har fremlagt er oppgave over sakskostnader på 45 590 kroner for lagmannsretten. Det har ikke vært innvendinger til oppgaven som legges til grunn for lagmannsrettens vurdering idet kostnadene anses nødvendige, jf tvisteloven § 20-5 første ledd.

Lagmannsretten skal legge sitt resultat til grunn ved avgjørelsen av sakskostnader for tingretten, jf tvisteloven § 20-9 andre ledd. A fremsatte for tingretten påstand med krav om tilkjennelse av erstatning, herunder ble det anført at kravet ikke var foreldet. Selv om A ikke fikk medhold i dette, finner lagmannsretten at A hadde tungtveiende grunner som gjorde det rimelig at hun fikk saken prøvd for tingretten, herunder at hun hadde god grunn til dette slik at vilkåret for unntak i tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav c er oppfylt. Etter dette bærer hver av partene sine sakskostnader for tingretten, og det gjøres ingen endringer i tingrettens avgjørelse om dette.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Anken forkastes.

2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 45 590 – førtifemtusenfemhundreognitti – kroner til X kommune innen to uker fra forkynnelsen av dommen.